KwanjangNor

Jeg startet å trene kampkunst/sport, heretter kalt MA, i 1980. Jeg var da 10 år og året var 1980. Jeg hadde allerede lest min fars bok “Korean Karate” omtrent i filler, og det som var å se av Bruce Lee og lignende hadde jeg sett på super-8. 

Jeg kan enda huske følelsen av å få min første drakt og ikke minst min første gradering. Bokhyllen min var full av permer hvor jeg hadde klippet ut alt jeg fant i aviser og blader som kunne relateres til MA. I timene på skolen var kladdebøkene mine fulle av kinsesisk, koreanske og japanske tegn som beskrev forskjellige stiler. Dette hadde jeg memorert, burde kanskje memorert noe mer av leksene.

Etterhvert som jeg har blitt eldre har mitt syn og forestillinger endret seg både i takt med modenhet og bedre viten. Jeg har vært gjennom alle fasene: min stilart er suveren, slik har det alltid vært og derfor viker man ikke en tomme, min mester er det nærmeste du kommer en superhelt, mastere er moral og etikk menneskeliggjort osv osv.

Som kjent ble det et levebrød, og fortsatt brenner for mine aktiviteter. Som den “nerden” jeg er så har jeg over årene bygget opp et betydelig bibliotek som inneholder MA-historie, teknikk og biografier på tvers av stilarter. Pr. dags dato er det jeg kan minst om MMA, så i forrige uke gikk jeg til innkjøp av tre bøker om temaet, og har brukt en del timer på youtube for å forstå og lære mer om fenomenet.

Jeg har reist i snitt to ganger i året til Korea for å trene med min mentor og mester de siste 15 årene. I løpet av disse årene har jeg blitt introdusert for en rekke andre koreanske stilarter, dette bla ved tempelopphold. Under en av turene traff jeg min kone, som har gitt meg to vakre barn. Jeg trodde på den tiden at jeg kunne det meste om koreansk kultur, men forstår nå at det å lære en kultur å kjenne er mer enn å bare praktisere en MA. Jeg vil påstå at denne ferden også har lært meg å være mer bevist på egen kultur.

Det jeg finner merkelig er at innen MA-miljøet finner man de mest kritiske røster, hvor det kan virke som om det viktigste er å finne feil og synder hos andre. Grupperinger som under lupen har mange likhetstrekk med relgiøse grupper som feks scientologene. Man hører om tusen år gammel kulturarv, og dersom man viker fra den “rette måten”, så burde man vært stenet el. 

Kinesiske stiler er bedre enn japanske, og koreanske er kopier av japanske mens opprinnelsen har de monopol på alle sammen etc. Disse utsagnene er i verste fall kosekvens av hjernevasking, og i beste fall uvitenhet. Dersom noe hadde vært så suverent det andre, så hadde vel Darwins lære slått inn, og kun det suverene hatt eksistensrett.

De fleste MA, slik vi kjenner det i dag har på ingen måte tusen år gamle tradisjoner. Den eneste tusen år gamle arven de har ligger i noen kulturelle innslag. Ser man nærmere på historien så har det vært en enorm kulturutveksling gjennom krig, spredning av religion og handel. Svært mange av de filosofiske betydningene har blitt lagt til i etterhånd, der hvor man har sett det nødvendig, og så har man fordekt det under tusen års tradisjon. Det å lese asiatisk historie må også gjøres annerledes. Det å skrive om historien til sin mester var ikke sett på som galt, heller enn plikt. Dette med nasjonalistisk propagande gjør at man må ha noe andre briller når man dykker ned i dette stoffet.

Alt var mye bedre før har vi vel hørt av våre besteforeldre og foreldre og kanskje tenker vi det selv også. Ting var nok ikke så mye bedre før, men vår hukomelse har en tendens til å være selektiv.

Skulle man være så syndig å endre noe, ja da er man ingen bra mann. Jeg sliter selv med å forstå dette. Er det ikke nettopp gjennom endring at ting utvikles. Er det ikke nettopp dette stor mestere som Gichin Funakoshi, Jigaro Kano, Mas Oyama, Choi Young Sul, Choi Hong Hi, Chen Man Chang, Helio Gracie m.fl gjorde?

I en del stiler har man et beltesystem, gjerne med 9 grader før sort, og 9 grader av sort. Dette er oftest regulert gjennom respektive verdensforbund, og sensor må gjerne ha lisens gjennom egen grad el for å gradere elever. Det er populært å si at beltene ikke betyr noe, og kun er til for å holde buksen oppe. Mulig det, men det er også et godt pedagogisk system, som gir elevene mål å strekke seg etter, og man mottar et symbol på oppnåd mål. Dette gir mestringsfølelse, noe man vet er viktig for å utvikle seg videre. Gjerne er det de som mener at beltenes betydning er uviktig som krititserer mest.

Man å for all del ikke finne på å være utradisjonell. “Jeg driver med tradisjonell ditt og datt” hører man ofte. Tror nok at jeg har tatt ordet i min munn en rekke ganger selv. Hva er så dette tradisjonelle elementet? Man må kun trene barbent er en jeg har hørt. Når jeg snakker med min instruktør så kan han fortelle at dette var et resultat av fattigdom, for han kunne hvertfall ikke finne noen mer spirituelle grunner til å fryse på bena. Drakten må for all del ikke moderniseres er en annen. Grunnen til at de gamle draktene var stive og lite komfortable har stort sette samme grunn som skoene i tillegg til at tekstilindustrien nok har bedre måter å produsere bomull på i dag. Kan sikker finne en rekke andre eksempler om ønskelig.

Tross dette så har jeg igjen begynt å si at jeg er en tradisjonalist, men jeg begrunner ikke dette i å kopiere væremåte og former fra steinalderen. Det er en rekke gode tradisjoner i MA, og for meg er disse bla respekt, ydmykhet, bearbeidelse av fordommer, høflighet og kultivering av mennesket.

Hvordan har det seg da at de som er såkalte tradisjonelle utøvere er de som rakker mest ned på andre, viser liten eller ingen respekt for hva konkurrenten/kollegaen gjør og ikke minst påkrever seg den eneste sannhet?

Hvor blir det av glede, unne andre fremgang og ikke minst ha det bra med den veien man har valgt. Kanskje din nabos suksess kan hjelpe deg? 

Jeg fortsetter å knyte på meg beltet mitt med stolthet, kommer til å fortsette å utvikle meg, og ikke minst ta vare på de tradisjonelle dydene, som har tusen år gamle røtter i de fleste kulturer; høflighet, respekt, ydmykhet og empati. Så for meg er det å være tradisjonell det å søke etter de rette verdier.

Lykke til med videre trening slik du liker det.

Det er mange historier både sanne og usanne fra kampkunstens opprinnelse og ”gode gamle dager”. Heldigvis har verden utviklet seg, og hva som er akseptabel oppførsel og markedsføring har utviklet seg med.

Man trenger ikke å gå mer enn 30 år tilbake, og det å utfordre hverandre var vanlig. Da gjerne to mestere som enten hadde sine skoler i samme territorium, eller at man måtte stå opp for grad og ry. Jeg vet om en konkret mester som på 14 dager utfordret 18 andre mestere, han tapte en av de, og det ble hans beste venn. Når jeg konfronterte han med disse historiene, som jeg fikk høre av andre, så svarte han meg: ”different times, different ways of marketing.”

Som sagt så er det selvfølgelig bra at man har sluttet å måtte risikere å sloss for sin klubb/skole daglig, og at nå løser man tvister på ”sømmelig” vis. På den annen side, så var det få som ønsket å skilte med en grad de ikke kunne stå inne for, og ikke minst aktet nok de fleste seg for å spre falske rykter og ”ufin” markedsføring.

Systemer, stilarter og skoler gikk gjerne i arv fra mester til den beste eleven. Var det tvil om hvem arvtageren skulle være, ja da var det duket til kamp. På den måten ble det en Darwinistisk utvikling, og systemer som ikke holdt mål døde ut.

Forbund slik vi kjenner de i dag, med nasjonale hovedforbund, som var tilsluttet internasjonale organisasjoner var ikke utviklet om vi kun går 50 år tilbake. Starten på dette var allianser med eldreråd, gjerne fra flere stiler/familier som fant ut at det var lurt med et samarbeid. Man prøvde selvfølgelig på en slags demokratisk ledelse, men en leder med skjulte agendaer og urent mel i posen kunne forvente seg å bli utfordret. På den måten fikk man ledere som var faglige dyktige, og tross voksen alder gjorde det de kunne for å holde kunnskaper ved like og utvikle videre.

Slik dette blir fremstilt i filmer og en del bøker, så blir det lett noe romantisk og glorifiserende over dette. La oss være enig om at vold på ingen måte er bra i noen former. Men det er lov å spørre seg om det hadde vært de samme ledere for de politiske organisasjonene, og om antallet klubber/skoler/institutter hadde vært like mange, dersom denne tradisjonen hadde fortsatt.

Satt og kjedet meg litt her om dagen, og leste i NIF’s lover.

Ble litt overrasket når jeg leste paragrafen under. Den må være ny?

§2-5. Generelle regler om stemmerett, valgbarhet, forslagsrett m.v.

(1) For å ha stemmerett og være valgbar må man være fylt 15 år, vært medlem av representasjonsberettiget lag i minst en måned og ha oppfylt medlemsforpliktelsene, jf. §10-4. Ingen kan møte eller avgi stemme ved fullmakt, jf. §2-21.

Det var en gang en prins som het Johan, som etter å ha kvittet seg med sin bedre bror og leder, hersket i Sherwood. Hans assistent i ugjerning var den feite boaen Hiss, som alltid var til god hjelp når det var behov for å dolke noen i ryggen, eller rett og slett hive ubehagelig borgere i kasjotten.

Hiss hørte til de mindre smarte reptilene, men allikevel smart nok til å vite å fylle sin allerede vel polstrede vom. Han hadde ingen evne til å se eller elske andre enn seg selv, og hans forhold til prins Johan var kun basert på sitt noe overdrevne næringsvett. Hiss’ hemmelige drøm var en dag å selv sette kronen på hodet, men feig som han var av natur, turde han knapt nok å tenke tanken, da dette skapte nervøse skjelvinger i hans glatte sleipe skinn. Hiss hadde i sin ungdom sett prins Johan gjøre en ugjerning, som ingen andre kjente til, men nok til at prins Johan ikke turde å gjøre seg uavhengig av sin sleipe ”sidekick”. Deres forhold var basert på maktbalanse og gjensidig ønske om makt.

Til å ta inn skatter hadde de Sheriffen, som fant glede i å sanksjonere og ikke minst sette låsen med statsseglen på byens mange etablissement. Resten av hoffet var svært monogamt. Enhver melet sin egen kake, mens de så seg over skulderen i tilfelle noen sto klar med dolken.

Dessverre var Robin Hood kun en falmet myte, og ingen våget å trosse tyraniet. Med en slik prins i førersete var demokrati kun et tomt ord, men fullt ut et ord prinsen brukte i tide og utide, og spesielt når han trumfet gjennom nye lover, sanksjoner eller fjernet ubehagelig fiender. Var det ikke en lov som støttet opp om prinsens ønsker, så var det bare å skrive en ny eller omskrive de gamle, som hans bror en gang hadde laget i sin beste vilje.

Som i et hvert samfunn, var det viktig å la folket få en følelse av en folkevalgt leder, og hvem var vel bedre egnet til oppgaven enn en forsmådd byråkrat som ble opphøyet til kirkens overhode? Mye staffasje og litt tid til å preke tomme ord for folket, og biskopen var fornøyd.

For å fremstå som et demokratisk styre hvor folket ble hørt var ikke prinsen og hans lakeier dummere enn å utnevne en regjering. Den såkalte regjeringen besto av de mest enfoldige og vennløse i Sherwood, som enkelt lot seg manipulere. Som en hver god hersker benyttet lederen seg av herskerteknikker hvor de fikk hver og en i regjeringen til å føle seg spesiell, gjennom å sverte de andre. Angiveri og total hengivelse til prinsen og hans boa ble belønnet med sekker fulle av gull. På den måten klarte kongeriket og få sine naboland til å tro at i Sherwood hersket det idyll og at alle innbyggerne elsket de adelige.

Så hvordan endte det for kongedømmet? Kom Robin Hood ut fra myten og viste seg som en høyst reel frelser? Gjorde folket opprør? Kom herskerne på bedre tanker? Ja, hadde dette vært et eventyr for barn, så kanskje.

Dessverre så ingen noe mer til Mr. Hood. Historiene på folkemunne var at de hadde skjært ut tungen hans, og i samme sleng forkrøplet han. Folket gjorde aldri opprør, da hver og en passet seg selv, og med det lukket øyne og ører når de så sin neste bli gjort urett. Hvem vil vel få gård og grunn brent ned og med det miste sitt livsgrunnlag? Herskerne hadde ingen grunn til å endre sin kurs, da skattekistene ble fullere og fullere for hver dag, og ingen lengre snakket de i mot. Prinsen kunne speile seg i sin egen fortreffelighet, og boaen hadde midler til å kjøpe en hver fristende løsslange i naboenes kongeriker. Og slik ble dager til uker, uker til måneder, måneder til år og år til evighet.

Snipp snapp snute så er eventyret ute.

Som medlem i et norsk idrettsforbund har jeg ved mange anledninger vært vitne til debatter og oppfordringer til etikk-kurs, samlinger mm.

Derfor ble jeg først litt paff da jeg ved et søk i Brønnøysunds database og så at det hadde blitt opprettet et NUF av den indre sirkel i administrasjonen(klikken) og presidenten av kampsportforbundet. Det at et NUF i seg selv kan fremstå rufsete er nå så.

Min første tanke var at de skulle importere kampsportutstyr fra Kina, da det tydeligvis er opprettet kontakter der. Men med tanke på den sterke etikk-etterlevelsen som ligger i bunn i et forbund av slik art forstår jeg jo nå at det ikke kan stemme. Dette i og med at styret allerede i april stemte ned forslag om en slik virksomhet, og da ville det jo virket spesielt at man oppretter et firma med presidenten som styreleder for å allikevel gå videre med dette. Det ville jo rett og slett hvert illojalt mot eget styre og hele den demokratiske ånden som gjør et særforbund i NIF til en så nobel organisasjon. For det er vel strengt tatt styret som er administrasjonens arbeidsgivere? Videre så kom jeg på at de har jo en sponsoravtale med et firma som allerede importer kvalitetsutstyr, og da ville jo dette hvert illojalt mot de også, ja faktisk et brudd på avtale.

Så med disse beroliggende tankene gleder jeg meg å se hva slags inovative tanker som ligger bak denne opprettelsen av NUF’et, kampsport (org.nr. 897 036 592). For det må jo være noe som skal gavne alle medlemmer. Men, et firma tar jo tid å administrere, og jeg trodde de involverte allerede hadde fulltidsstillinger, men dette tar selvfølgelig ikke opp arbeidstid, da dette sikkert blir gjort i ferier og annen fritid. Videre så er det jo alltid et mål med firma og opparbeide et overskudd, som da vanligvis blir fordelt på aksjonærer. I og med at dette sikkert blir en geskjeft hvor man tjener penger på kontakter og marked som ligger i det å drive et forbund, så vil vel dette være en god inntektskilde som kommer idretten til gode.

Jeg er glad for kunne være medlem av et forbund som tenker nytt, og holder seg innenfor de etiske regler man ønsker å formidle. Uten disse verdiene hva kunne vært det neste? Anmeldelser av alvorlig art som blir dysset ned, valgfusk, utfrysing av ressurser med kritiske spørsmål, trusler osv. Nei, slik er det heldigvis ikke i norsk idrett.

I disse tider hvor vi har lært oss å sette pris på et multikulturelt samfunn, er det godt å se at idretten også følger på. 

Norges Kampsportforbund sender norske utøvere av den koreanske kampkunsten Taekwondo til Kina, for å bli trent av en tysk trener som har bakgrunn i den japanske kampkunsten jujutsu.

Da nærmer vårt opphold i Vegas seg slutten. Det har vært et lærerikt og interessant tur. Det har samtidig vært vondt å lese om tragedien i Norge, og våre tanker har hele tiden vært hos våre kjære og hele Norge. Bombingen og skytingen har gått jevnlig på tv her, og de vi snakker med har gitt sine kondolanser til det norske folk.

Det har vært mange kjente ansikter, og vi har fått mulighet til å møte de fleste. Jeg så min første Bruce Lee film da jeg var 5 år, og som kampsportutøver så er han helt klart en av de store. Det var derfor en opplevelse å få møte og snakke med hans datter Shannon Lee. På 80-tallet var “Ninja-boomen” stor, og Stephen K. Heyes 10.dan, ga ut flere bøker om Ninjutsu, samt var i de fleste store kampsportblader. Det å få møte han går også helt klart som en av de store opplevelsene. Andre kjente vi har møtt og vært på foredrag med er Ernie Reyes, som er grunnlegger av West Coast Taekwondo Team mfl. 

Det har vært mange foredrag, og mye nytt å plukke opp, men også mye vi allerede visste. Det er moro å få lære nye ting og få nye ideer, men det er også godt å få bekreftet at det vi gjør er riktig.

Mellom foredrag og workshop, tok vi oss tid til å besøke et stort institutt her i Vegas, Tap-Out. Dette både for å se hvordan andre gjør det, og også for å få en ekstra treningsøkt.

Vegas er mye lys, lyd og overdimmensjoner. Et sted som må oppleves! Det er med mange inntrykk og inspirasjon jeg nå setter kursen hjem til Norge og mine kjære.

I går var den offisielle åpningen av seminaret. Det var en flott åpning med bla datteren til Bruce Lee, Shannon Lee. Deretter var det foredrag med med en fjellklatrer som fikk armen fast mellom fjellveggen og en stor sten på klatretur, og måtte selv skjære av seg armen for å redde eget liv. Hans fortelling var sterk, og som far gjorde den desto større inntrykk. Det er laget en film om dette, som heter 127 hours.

Bruce Lee’s datter snakket om det å følge din lidenskap, og til enhver tid gjøre det “fult og helt”, noe hennes far absolutt hadde gjort. Det er mulig jeg bare har blitt veldig “soft”, men jeg ble rørt over å se hennes kjærlighet til sen avdøde far. Med ett ble Bruce Lee noe mer enn bare actionhelten og martial art masteren, også en far til en datter.

Grandmaster Jhoon Rhee, mannen som bragte Taekwondo til USA var også her. Jeg har tidligere møtt han ved et par annledninger, og det var som alltid like stort å få vekslet noen ord med han. 

I dag står det masse mer spennende ting på programmet. Mer info følger…..

Da er vi endelig på plass i Vegas. Det er en overveldende by, hvor alt er stort og spektakulært. Convention starter ikke før i dag, så vi har rukket å få sett oss litt rundt. Spreke som vi hr så har vi betalt oss inn på hotellets gym. Det er nok ikke så alt for mange som reiser hit for å trene, for gymet her var vel det eneste som ikke var stort, glorete og spektakulært. Teppe på gulvet og maskiner fra 70-tallet, men vi klarer å svette litt der også…

Da nærmer det seg avreise til Las Vegas for å delta på en årlig convention for “martial artist”, som har dette som levebrød. Programmet er spekket med spennende foredrag, workshops, utstillere mm. Dette er stedet for å få fyldt på med inspirasjon for den kommende sesongen. Videre så er det spennende for en “kampsport-nerd” som meg, da det er her jeg kan møte profiler jeg leste om i tenårene. 

Jeg skal holde dere oppdater underveis..

De fleste kampsporter reklamerer med å være en aktivitet med filosofisk basis, som gjør utøveren sunn i både sjel og kropp. Ofte så reflekterer man over dette i variert grad for så å akseptere dette som en konstant sannhet i videre aktivitet. Man lærer om energi i som blir kalt ki, og skal også kunne utvikle sin ki, som videre skal føre til økt velvære og ikke minst uante krefter.

Når man begynner å trene Taekwondo blir vi gjerne fortalt om alle de helsemessige fordelene ved taekwondotrening og ikke minst ved praktisering av poomse. Det er ikke uvanlig å akseptere dette som en sannhet, og man trener og trener for å kjenne denne totale følelsen av velvære, energi og harmoni. Videre har man jo blitt fortalt at tålmodighet er en dyd, så man overser verking i ledd, ryggen som klager, betennelser med mer, for kun å vente på den endelige oppvåkningen……som kanskje aldri kommer….

Dette begynner å høres ut som en advarsel mot taekwondo, ikke ulik den man ser bak på sigarettpakker. ”Bruk av dette produktet fører til kreft” osv. Jeg håper med denne innledningen at jeg har vekket din interesse, og at du allerede har stilt deg spørsmålet om det hele bare er lureri.

Neida, den filosofiske basen som etikken og grunnverdiene til taekwondo spirer utifra er suveren. Ja, man kan oppnå harmoni, velvære og kjenne på sin ki-kraft. Men som alt annet, som skal innlæres, så må man ha rett tanke og bevissthet på aktiviteten man utfører. Det er direkte usunt å jogge, dersom man ikke har rette sko og fokus på korrekt løpestil. Det er farlig å være på dypt vann uten å ha lært å svømme. Like fullt kan det være usunt å trene kampsport uten å forstå basisen.

I østlig medisin og filosofi er ki en kjent og fullt ut akseptert energi som gjennomsyrer alt levende. Mengden og kontroll av bruken kommer gjennom trening, både fysisk og psykisk. Og ja, taekwondo er en suveren aktivitet for nettopp denne ervervelsen.

Vårt ki-senter ligger rett under navlen og litt inn i buken, dette blir ofte referert til som danjeun på koreansk, tantien på kinesisk. Det er faktisk rett utenfor dette punktet at man skal ha belteknuten, som en bevisstgjøring og en slags aktivator. Hver gang vi innånder så skal vi ha fokus på å puste med danjeun. Det kan være en hjelp å visualisere danjeun som et område i kontant bevegelse, gjerne et tredimensjonalt åttetall. Utifra denne kontante bevegelsen, skaper vi fysisk bevegelse som kan kanaliseres gjennom vår torso og ut i lemmer.

Enhver bevegelse med armene, blokker eller slag, skal være en konsekvens av kroppens bevegelse og ikke en isolert bevegelse kun utført via armens biceps og triceps. Selvfølgelig må man bevege armene, men det er viktig å visualisere og bruke kroppen som bevegelsens utgangspunkt. Dersom jeg skal blokkere en lav blokk mot venstre (area makgi), må jeg synke/kollapse i hofteleddsbøyeren med et noe større kollaps i venstre hofte. Dette fører til at kroppen vrir seg mot venstre. Dersom mine armer er avslappet vil denne bevegelsen føre venstre hånd opp, slik at jeg, ved å bevege kroppen fremover, kan jeg slippe armen ned i en lav blokk. På den måten har jeg skapt en mye større kraft i utgangsfeltet/målet, enn mulig ved rå muskelkraft. Ved å være avslappet i pusten har jeg videre aktivisert danjeun og gitt energistrømningene i kroppen frie baner. En slik utførelse av teknikk er gunstig for meg på flere måter. Jeg har oppnådd rett pust, skapt en sunn bevegelse i leddene og beveget kroppen etter kroppens bevegelsespremisser.  Hadde jeg derimot utført samme basisbevegelse ved kun muskelbruk, og kastet kroppen inn i  blokkering, for så å la leddenes begrensning stoppe bevegelsen, så sier det seg selv at dette vil i lengden påføre oss slitasje skader.

 Hva er så mitt budskap med dette? Jo, enhver bevegelse må utføres dynamisk, som en bevegelsesrekke som starter i danjeun og hvor pusten er drivstoffet. For å skru på lyset, så må nødvendigvis lyset være av, akkurat som vi må gå fra kollaps til oppvåkning i enhver teknikk. Ved denne måten å bevisstgjøre vår bevegelse, så vil man merke at rett bevegelse er mer eller mindre sirkulær, og man utfører teknikk etter kroppens og pustens naturlige bevegelsesmønster. Alt i livet er sykluser, og det må også bevegelser være.

 Hvor kommer filosofien bak taekwondo inn trening av poomse? Taekwondos filosofi bygger på Zen-Buddisme. En nøkkel her er og være fult og helt til stede her og nå. Ved å være bevisst kun på dette øyeblikk og denne bevegelse, så vil jeg for hver trening nærme meg den perfekte bevegelse for meg og min kropp. Det er på denne måten jeg trener min konsentrasjon, klargjør sinnet, og ikke minst yter 100% der og da. Først da kan vi begynne å snakke om stressmestring..

 Noen tenker at dette blir for mye å forstå og tenke på, så nå tør jeg hvertfall ikke å trene kampsport. Neida, dette trenger ikke å være vanskelig. Men første skritt i rett vei er å være bevist på å slappe av i bevegelsene, være til stede i en bevegelse av gangen, la kroppens bevegelse være den som bringer kraft og i basere seg på muskelkraft alene. Etter hvert da så vil de videre momentene falle på plass både i forståelse og i bevegelsen.

Husk at man er aldri bedre eller dårligere, enn akkurat nå. Minner om tidligere triumfer og nederlag er kun forklaring på hvor man befinner seg i øyeblikket.

Lykke til med videre trening.